ER JEG DØD?
Livredd sprang jeg, mine spor ble lagt i stranden. Han tok meg i håret og fikk meg til å miste balansen. Jeg datt og fikk meg et plask i vannet. Han tok opp en blank kjøkkenkniv fra bukselommen sin og holdt den mot halsen min. Jeg ble taus og stirret tappert rett i øynene hans. Han skar meg dypt i halsen. Blodet sprutet ut, jeg lukket øynene og sovnet stille inn. En stund sto han og betraktet blodbadet. Han gikk bort med et ondsinnet flir.
Novellen starter veldig bra synes jeg, in medias res, og jeg får lysten til å lese videre fra starten. På slutten av avsnittet får vi på en måte svaret på overskriften og jeg blir ikke like motivert til å lee enda videre. Man kan på en måte tenke seg til hva som skjer videre i novellen, med et liv etter døden, eller at sjelen går igjen.. men hvem vet jeg kan ha tatt feil? Synsvinkelen er det jo ikke noen som helst tvil om, den er skrevet i personal jeg-form
DØDELIG SJALUSIKristoffer kjente smertene. Han skjønte at han aldri kom til å få se familien sin igjen. Han skjønte ikke før nå hvor glad han var i dem. Høstmørket hadde begynt å senke seg. Det var en kald og kjølig bris som streifet håret hans. Bladene på trærne hadde begynt å få ulike farger, men Kristoffer så de ikke på grunn av tåken som la seg foran øynene hans. En tåre trillet over kinnet hans. Han visste at nå var det slutt…
Overskriften fenger meg, og innledningen av novellen starter spennende, men det er ikke nok til at jeg blir fanget bare av det første lille avsnittet. Selv om jeg ikke blir helt overbevist av utdraget over, er det brukt virkermidler som beskriver stemningen og gir det et bra syn på hvordan været er og at det ikke er noe bra i vente. Synsvinkelen er Autoral allvitende, altså en person utenifra som vet alt, som kan sette seg inn i en hvilken som helst person.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar